Kuttskade, totalruptur av Det Rette Patellarligament.

Jada, Felix klarte, gjennom lek i skogen, og få en pinne inn i foten som kuttet ligamentet som holder holder kneskåla på plass. Når dette ligamentet ryker, blir kneskåla dradd oppover av lårmuskelen. Dette skjedde selvfølgelig en fredagskveld, nærmere bestemt den 08.08.08, i 20.00 tiden. Er helt sikker på at 8 ikke er mitt lykketall  .

Vi måtte oppsøke dyrlegen vår her, men bortsett fra å ta ett røntgenbilde og sende med smertestillende hvis det skulle bli behov, var det ikke mye han kunne gjøre. Han konfererte med Gjøvik dyreklinikk dagen etter, og mandag den

11 august var vi på Gjøvik og fikk bekreftet skaden. Først var jeg glad for at det ikke var noe brudd, men ifølge veterinæren hadde nok det vært å foretrekke. Ligamentet som holder kneskålen er nemlig veldig "seigt og trått", og det kan være vanskelig å få det til å gro. Når skaden i tillegg har kommet på en stor hund er det enda verre, da risikoen for at de river opp evt. forsøk på å sy ligamentet sammen, er stort. Opptreningsprosessen er og veldig krevende, da hunden må være mye i ro, og opptrening skal foregå rolig og langsomt! HALLO!! Noen som har sett en riesen trene rolig og langsomt? Hos mennesker med lignende skader er en gradvis opptrening avgjørende for ett godt resultat, det samme gjelder for hund. Gradvis opptrening er viktig, for å gi ligamentet litt belastning. Denne belastningen er viktig, for at fibrene i ligamentet skal gro rette veien.

Det var mye som tilsa at dette kunne gå galt, men dyrlegen var positiv, og vi ville gjøre alt for at Felix skulle få ett aktivt og godt liv igjen. Det at Felix var så ung, og veldig stabil og god i lynnet, gjorde at vi valgte å prøve å få han tilbake på fire bein.

Det betydde operativt inngrep, hvor en ståltråd ble dratt gjennom muskelfestet i overkant av kneskåla, og festet i leggbeinet. Den skulle holde kneskåla på plass,mens ligamentet fikk gro.  For at det skulle bli vellykket krevde det flere uker i total ro for Felix. Han måtte ligge i bur, kun taes ut for å tisse, og da ikke gå mer enn absolutt nødvendig. Rett ut og rett inn.

Normalt skulle han hatt gips på etter operasjonen, men da vi bor 24 mil fra klinikken tok de ikke sjansen på det. Risiko for hevelse og trykkskader under gipsen er stor, og krever derfor regelmessig tilsyn. Felix ble derfor grundig bandasjert i stedet, og vi dro hjemover. Vel hjemme måtte han ligge i bur, det gikk selvfølgelig ikke bra, med bandasjert fot og skjerm over hodet. Felix fikk panikk, kastet seg rundt i buret og bøyde foten under seg..... På røntgenbildet tatt ett par dager senere kunne vi se at ståltråden hadde flyttet på seg, og kneskåla dro seg oppover. Vi ventet enda noen dager for å se om det kunne stabilisere seg, men desverre gjorde det ikke det, så den

22 august var vi igjen på Gjøvik for ny operasjon. Denne gangen boret de hull gjennom kneskåla, dro en ståltråd igjennom, og festet den i leggbeinet. Ligamentet ble sydd på nytt, også var det bare å vente. Felix måtte overnatte på klinikken denne gangen, men dagen etterpå kunne vi reise hjem. Han hadde nå, i tilegg til bandasjen fått en skinne på foten, som skulle hindre han i å bøye den igjen.

Mannen min orket ikke tanken på at Felix skulle ligge flere uker i metallburet, så han kastet ut stort sett det vi hadde på vaskerommet, og bygde ett bur til Felix. Det var stort nok til at han kunne strekke seg ut når han lå, han kunne stå oppreist, og fint snu seg rundt for så så legge seg igjen. Vi måtte bygge tak på det, da det var uhyre viktig at Felix ikke hadde noen mulighet til å hoppe.

Jeg lå på vaskerommet sammen med Felix de første dagene etter operasjonen. Veterinæren anbefalte skjerm så ikke Felix skulle kunne ødelegge skinnen/bandasjen. Heldigvis prøvde ikke Felix å fjerne noe av dette, og etter ett par dager fjernet vi skjermen, og jeg kunne flytte tilbake på soverommet:-)

Mannen min hadde heldigvis hjemmekontor denne høsten. Det gjorde at Felix sjelden var hjemme alene, og oppfølging hos vår lokale dyrlege gikk lettere. For at ikke Felix skulle føle han ble avstøtt av oss i "flokken", ble ettermidagskvil, telefonsamtaler, avislesing og hekling utført på vaskerommet. Mulig vi skjemte han bort litt, men vi var villig til å gjøre hva som helst for å få han gjennom denne perioden på best mulig måte.

De neste 2-3 ukene var vi regelmessig hos dyrlegen vår her. 2-3 ganger i uken måtta bandasjer skiftes og sår observeres. Felix var like glad hver gang vi kom til dyrlegen, og hver gang måtte han bæres ut igjen, da han måtte bedøves før hvert skift. 

Etter tre uker, den 17 september skulle skinnen fjernes. Dette var litt nervepirrende, da risikoen for at Felix ville bøye foten og ødelegge festene var til stede igjen. Heldigvis skjedde ikke dette, og 3 uker uten skinne, bare bandasje gikk helt fint. Felix var fortsatt nødt til å være i bur.

Neste milepæl var å fjerne ståltråden i foten. Da ville vi få svar på om ligamentet hadde grodd, og om det ville tåle belastningen den ble utsatt for.

11 oktober var vi igjen på Gjøvik, og spenningen var stor. Jeg holdt nesten på å begynne å grine, da veterinæren kom ut og sa at ståltråden som skulle holde kneskåla på plass, hadde røket! Men det viste seg å være positivt!! Ståltråden hadde røket så sent i forløpet, at ligamentet hadde rukket å gro. Tråden røyk også bare på den ene siden, dermed hadde ikke ligamentet fått full belastning, men derimot fått den lille bevegelsen som hjalp til med å få fibrene til å gro den rette veien. Dette var som sagt bare positivt, og det hadde hjulpet oss i opptreningsperioden. Er det mulig å ha slik flaks!!!!

Vi var bare så glade etter denne dagen:-). Felix skulle fremdeles være i ro, men nå fikk han lov til å gå løs inne i huset. 8 uker i bur var over, og det var bare helt nydelig å ha han ved siden av meg på stua om kvelden:-)

Etter nye tre uker, i starten av november begynte vi å gå turer ute. Kan vel ikke si det var de helt store turene i starten, 5 minutter første dag, 10 minutter andre dag, osv. Men det gikk stadig fremover, manglende muskelmasse gjorde selvfølgelig at han ble sliten, men han kom seg fort. Sakte men sikkert ble foten sterkere og sterkere.

7 desember tok jeg med meg Felix på skitur. Vi dro tidlig om morgenen, før alle andre kom ut, og hadde løypene for oss selv. Felix fikk løpe løs denne dagen, og maken til glede hos han har jeg ikke sett. Han frydet seg der han kunne rulle rundt i snøen, hoppe ut i kantene for så å komme byksende mot meg med øyne som lyste av glede og iver. Vi gikk en lang tur denne dagen, i rolig tempo, og Felix koste seg glugg ihjel. Det gjorde jeg også, for det var en stor lettelse å se han løpe rundt, uten tegn til smerter eller stivhet. På slutten av turen begynte han å halte litt, men det viste seg kun å være fordi han ble sliten.

4 dager senere, den 11 desember ble Felix friskmeldt, vi kunne senke skuldrene og bare kose oss med godgutten vår. Han skulle fortsatt unngå hopping, men ellers var det bare å la han drive på. Det var en god kveld i heimen den kvelden :-)

Etterjulsvinteren ble opptreningstid for Felix, med mange skiturer hvor han fikk løpe løs og styre kreftene selv. Dette gikk veldig bra, og snart var det bare vi som viste om skaden som kunne se at han småhaltet litt innimellom.

Men når våren kom følte vi at gutten var tilbake, og vi meldte han på utstilling for å høre hva dommerene ville si om han.  Felix hadde før skaden inntraff, veldig lette og fine bevegelser, og vi var spent på om han hadde beholdt mykheten og grasiøsiteten i bevegelsene sine.

Felix gikk mot en annen championhanne i klassen sin, og når dommeren tilslutt utropte han til vinner med begrunnelsen at han hadde så gode bevegelser, ja da begynte matmor å gråte...       Felix ble BIR begge dagene på denne dobbeltutstillingen, så vi må vel si at vi var såre fornøyd da vi dro hjemover. Godgutten vår var tilbake, både i hverdagen vår, og på utstillingsfronten