Vi er en familie på fem som er bosatt i Aukrust bygda Alvdal. Dette er vi selvfølgelig stolte av, kanskje med unntak av mannen min som er Tynseting! Vi bor i ett boligfelt midt i sentrum, og vi er: barna Agnes, Jarne og Hedda, mannen min Øystein, og meg selv da, Kjersti.

Vi er sånn litt mer enn rimelig interressert i hunder, og bruker det vi har av fritid sammen med dem. Hundene er familiemedlemmer, og deltar i dagliglivet vårt, og må være med på fotballkamper, hopptreninger og andre arrangement. I tillegg reiser vi rundt på utstillinger, mannen min jakter, også prøver jeg på å trene litt lydighet.  Men vi får begynne med starten.

Både mannen min og jeg er vokst opp med hunder. Tilfeldigheten har villet det slik at vi begge har vokst opp med foreldre som drev med fuglehunder. Det har vist seg at de til og med har hatt hund fra samme kull!! Øystein vokste opp med pointere, engelsk setter og vorsteher. Han begynte selv å jakte hare, så han og broren skaffet seg Luzernestøver i 1987. Selv vokste jeg opp med en pointer og en engelsk setter, og hver høst var vi flere helger på Kongsvoll og deltok på jaktprøver. 

 

Øystein og broren skaffet seg som sagt en Luzernestøver i "Ungdommen". Han het Teijjo og var en meget spesiell hund, med mange særegenheter. Han flyttet til oss i 1995, og ga oss mange morsomme, merkelige, rare, frustrerende, irriterende, gode og store øyeblikk. Selv om jeg den første tiden hadde mest lyst til å sende han ett visst sted, lærte vi etterhvert hverandre å kjenne, og vi fikk noen fine år sammen.Tejjo døde i 1998, 12 år gammel.

 

I 1990 kjøpte jeg meg en Golden Retriever, som fikk navnet Anton Viktor. Han var en trofast følgesvenn og en utrolig flott hund. Han var en god hund å ha i hus ettersom barna vokste opp, og ungene snakker fremdeles mye om han. Anton døde i 2005, nærmere 15 år gammel.

 

Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å ikke ha flere hunder etter at Anton døde, men det gikk ikke så lenge før det var noe som manglet i hverdagen, og turene ute ble noe meningsløse når det ikke sprang en lykkelig og fornøyd hund rundt beina lenger. Så dermed var jakten på den perfekte hund igang. Hundeleksikon ble studert opp og ned, har aldri lest en bok så godt noen gang tror jeg. Og etter mye studier, falt valget på Riesenschnauzer. Jeg ønsket meg en stor og robust hund, som kunne hjelpe til med å trekke pulk om vinteren og bære kløv sommerstid. Det var også viktig at den ville kunne fungere sammen med oss som familie, vi hadde tross alt tre små barn på den tiden. Som sagt falt valget på Riesenschnauzer, og etter noen timer på nettet fant jeg en oppdretter som skrev godt på sidene sine, hadde fine hunder og en holdninger og tanker om hund som jeg likte. Dette var kennel Black Emac, eier Eli Merete Nesset. Brukte vel ett par dager på å manne meg opp til å sende en e-post, (er ikke så veldig tøff da sjø..) men fikk raskt ett veldig hyggelig svar. Etter noen uker var jeg på besøk, fikk hilse på foreldrene til det planlagte kullet, og ble absolutt helt solgt. Heldigvis ble jeg også godtatt som valpekjøper, og kunne bare glede meg til valpene kom. De ble født den 4 mars, og i begynnelsen av mai 2006 kom Felix til oss.

Samtidig som jeg "gikk svanger" med Felix (gjorde nesten det altså!!) fant også mannen min hunden han ville ha. Han ønsket seg en harehund, og valget falt på Finsk Støver. Så i juni 2006 kom Heiko til oss. Felix og Heiko er noen flotte hunder, som vi har mye morro med. Desverre er de for store til at ungene kan håndtere de, og det førte til at det i desember 2008 kom en dvergschnauzer i hus. Han ble også kjøpt fra kennel Black Emac, og lyder navnet Lobo. 

 

I tillegg til hundene har vi en katt som heter Andersen. Han kom til oss sommeren 2004 og var godkompis med Anton. Han fant seg fort til rette som enerådende katt når Anton ble borte, og ble derfor veldig indignert når det kom to valper i hus. Men han lever sitt gode katteliv, med egen inngang og konstant tilgang til mat, så bortsett fra fargene er han utrolig lik Pusur.